Morsdag, savn og glede

Jeg vet ikke noe om min biologiske mor, jeg mistet henne da jeg var nyfødt, og hun som oppfostret meg, som jeg kalte mamma hele oppveksten, forlot verden for tyve år siden. Disse to hendelsene har preget livet mitt på en dramatisk måte, og har dannet grunnlaget for en ustanselig undring over min bakgrunn, men også over det eksistensielle i livet. Jeg leste akkurat samtidig som jeg satt og skrev dette, en kommentar i Aftenposten, skrevet av Anita Krohn Traaseth, der hun skriver om savnet etter mor og om «posttraumatisk vekst», som innebærer at man kan oppleve positive personlige endringer etter traumatiske opplevelser. «Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, nye prioriteringer, en ny og dypere mening i livet eller en økt åndelig bevissthet» Jeg kan kjenne meg igjen i mye av dette. Jeg holder stadig på å bearbeide savnet av mine mødre, og de ubesvarte spørsmålene i livet mitt. Det mobiliseres en drivkraft der målet er å forstå meg selv bedre i verden, og da også andre mennesker. Kunsten blir et resultat av dette. Det største som har skjedd meg er å oppleve å få en datter, hun har inspirert meg fra første sekund jeg så henne for fjorten år siden. Hun har tilført min tilværelse en ren og ubeskrivelig glede, og jeg har ikke planer om å stoppe å bli inspirert av hennes vesen! Hun har ingen mormor å sitte på fanget til, og selv om jeg har fortalt henne min historie og mine erfaringer fra hun var stor nok til å lytte, vil jeg alltid kjenne på sorgen over å ikke kunne vise henne til hun som var min mamma, det er og blir et ulegelig sår. Morsrollen har derfor vært ubeskrivelig viktig for meg å gå inn i hundre prosent, jeg ønsker å fylle tomrommet etter mine tapte mødre. Samtidig vil jeg fortsette å fortelle henne historiene fra barndommen, og minnene om den moren som var med  27 år av livet mitt.

God morsdag neste søndag og gode tanker til alle dere andre som savner en eller flere mødre!