Jeg undrer meg, derfor er jeg

Billedkunstner Gro Mukta Holter:

Jeg undrer meg, derfor er jeg

Tekst: Hans Petter Løvold

Gro Mukta Holter tar imot Talefoten i atelieret sitt som ligger rett ved Sagene Kirke og byr på kaffe og godbiter fra nærbutikken ved siden av. Det vil si, dette er ett av atelierene hennes, for hun har også et annet, på Tveita. Hun er en kunstner som har lykkes. – Det kan se ut som om en av virkningene av pandemien er at flere kjøper kunst, sier hun, – jeg har i alle fall aldri solgt så mye som i det siste året. Uansett ser det ut til at Gro Mukta Holter er produktiv og langt fra er utsolgt, for det sjarmerende atelieret hennes er fullt av bilder hun har malt og av grafiske trykk. Hun har faktisk kunnet leve av kunsten hun lager helt siden hun gikk ut fra Strykejernet kunstskole som 18-åring.

Fra Bangladesh til Nøtterøy En dag i 1976 ble det funnet et forlatt, ganske nyfødt pikebarn på trappa til et barnehjem i Dacca i Bangladesh. Babyen ble tatt med inn og levde sitt første leveår under svært fattigslige kår og uten den nærheten og omsorgen som de fleste kan starte livet med. Babyen fikk navnet Mukta som betyr Lille blomst. Da lille Mukta var blitt et år gammel, ble hun sendt på en lang reise, til Norge og Nøtterøy, og der fikk hun en norsk mor og far. De døpte henne Gro uten å vite hvor passende navnet var. Nå kunne den lille blomsten gro og bli kunstneren Gro Mukta. – Jeg vet ikke hvem mine biologiske foreldre er, sier Gro Mukta Holter, – og jeg kommer ganske sikkert aldri til å få vite det. Barnehjemmet fins ikke lenger, og i det kaoset som hersket i Bangladesh på 70-tallet ble det trolig ikke gjort noen anstrengelser for å finne ut av det. På Nøtterøy vokste Gro opp med en mor og far hun ble veldig glad i, og med en søster som ble adoptert fra Korea. – Å kjenne sitt biologiske opphav er nok viktig for mange, sier Gro, – men for meg har det ikke vært det. Jeg fikk min mor og far her. Jeg har ikke hatt noen traumer på bakgrunn av den vanskelige starten jeg fikk i livet. Det er kanskje litt rart, for det ble fortalt at jeg det første året var svært underernært, faktisk i en slik grad at det ifølge legeuttalelser da jeg kom til Norge var tvilsomt om jeg kunne utvikle meg normalt og klare å gå. Jeg lå ganske apatisk og forlatt på barnehjemmet. Første gang jeg smilte, var etter at jeg kom til mine foreldre på Nøtterøy. Gro Mukta Holter opplevde å få mye kjærlighet i sin norske familie. Men prøvelsene var ikke over. Da Gro var 6 år, ble moren alvorlig syk. – I mitt minne var mamma alltid syk og pleietrengende. Jeg tror kanskje jeg ble kunstner for å glede henne med tegninger jeg hadde laget. Både moren og faren så tidlig at Gro hadde et spesielt talent for tegning, og de oppmuntret henne til å slå inn på kunstnerveien. Etter flere år med sykdom døde moren, og da Gro var 13 år, ble også faren syk og etter hvert ufør. Gro tenker at hun ble opptatt av og trent i omsorg, og at dette har preget henne som kunstner.

– Det kan virke som om mange i vår tid leter etter mening og noe å fylle livet sitt med, for meg kom det helt naturlig, det var å vise omsorg og kjærlighet. Jeg tror jeg på den måten faktisk var ganske heldig. Det ble aldri noen spektakulære utenlandsturer på oss. Til gjengjeld lærte jeg å glede meg over den nære naturen og de små tingene i hverdagen. Vi levde ganske enkelt. For meg ble det viktig å skape noe med mine egne hender, jeg sydde og snekret og tegnet og malte. Vi ble nok sett på som en litt rar familie i det veletablerte tønsbergområdet. Det var heller ikke så vanlig å være mørkere i huden enn etnisk norske på den tiden. Når jeg ble invitert i bursdag til klassevenner, kom jeg med egenprodusert gave og gratulasjonskort. Da Gro var 16, dro hun til Oslo og begynte på kunstskole. Da hadde hun allerede erfaring med å stille ut og selge tegninger til sommergjester på Nøtterøy og Tjøme. Etter to år på kunstskolen begynte hun å leve av å selge sin kunst. Hun ville imidlertid utdanne seg vider, tok artium på egen hånd som privatist og kom inn på Kunsthøgskolen. Der tok hun hovedfag, ikke i tegning og maling, men i trykk og tekstil. Hun har derfor et bredt kunstnerisk felt hun kan uttrykke seg innenfor, selv om det i dag er maleri og grafikk hun konsentrerer seg om og er mest kjent for.

I dag bor Gro Mukta Holter i Grefsenkollveien sammen med sin datter og med samboer Håkon Anton Fagerås som er billedhugger. Er det vanskelig med to kunstnere under samme tak, undrer vi. – Det går helt fint, sier Gro Mukta Holter, – vi jobber begge svært strukturert. Det er langt fra noen utflytende bohemtilværelse du finner hos oss! Vi er ofte i Italia, i Pietrasanta der det er en norsk kunstnerkoloni, ikke minst billedhuggere pga. marmoren som finnes i området. Der har Gro også et atelier der hun jobber med grafikk. Temaet mitt for hovedoppgaven ved Kunsthøgskolen var «Identitet», forteller Gro Mukta Holter. – Kanskje ikke så rart med min bakgrunn. Jeg har beveget meg i retning av det eksistensielle i kunsten min. Jeg er opptatt av naturen, og av barn. Barn søker instinktivt etter det trygge, etter samhold og kjærlighet. Jeg inspireres av deres befriende kroppsspråk. Hva er det som gjør at så mange blir anspente og usikre på oss selv? Kanskje vi kan bli mer oppmerksomme på de små mellomrommene, de dype åndedragene som har forbindelse til noe udefinert dypere i vårt indre? Et barn som sover er et gjennomgående motiv i mange av bildene mine. Jeg er fascinert av den roen som kommer til uttrykk når bare pusten og hjerteslagene får regjere. Denne eksistensielle vinklingen forhindrer ikke at Gro Mukta Holter også er opptatt av samfunnet. Hun har vært engasjert av Frelsesarmeen som hjalp kvinner i Bangladesh til å lage egenproduserte ting som klær, vesker og belter slik at de kunne stå på egne ben. Plan Norge har brukt Gro som kunstner i aksjonen «Stopp bryllupet» for å hindre barnebryllup. Hun har også vært designer for et prosjekt i Sør-Afrika der bestemødre i Sowetho kunne tjene egne penger på å sy bamser og andre figurer for salg. – Jeg er opptatt av kvinnesak, sier Gro Mukta Holter. – Vi lever i en mannsdominert verden. Jeg vil gjerne vise fram det man kan kalle feminine verdier. Det å være mor er et viktig utgangspunkt. Jeg vil løfte fram de feminine kreftene i naturen, det som bringer livet videre, tar vare på det og viser omsorg, ofte for det som er sårbart. Jeg maler og tegner ganske naturalistisk, men vil ikke være reproduserende. Bildene mine har en symbolsk kjerne som peker ut over det rent naturalistiske. Kanskje kan det kalles magisk realisme slik vi kjenner det fra litteraturen. Jeg bruker det figurative til å utforske noe eksistensielt. Jeg er ikke religiøs, men åpen for sammenhenger som går ut over det fysiske og matematisk logiske. Mange har meldt tilbake til meg at de ser et åndelig perspektiv i kunsten min. Det kan det godt være, selv om jeg som kunstner ikke kan eller vil legge et tydelig budskap inn i det jeg skaper. For meg ligger det kanskje noe religiøst i å kunne være et menneske som kan gi noe til andre. Kjærligheten her på jorda er viktig, jeg er ikke opptatt av å ha et liv etter døden. Jeg mener det er viktig å se etter meningen i livet, ikke nødvendigvis med livet.

Artikkelen var publisert i Talefoten juni, 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.