Jeg ble forlatt på trappen

Gro Mukta Holter er billedkunstner, utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo.

 Gro Mukta Holter (44) ble forlatt på en trapp i Bangladesh som baby og tilbrakte sine første måneder på barnehjem. 11 måneder gammel kom hun til adoptivforeldre på Nøtterøy. I dag henger bildene hennes i utallige hjem rundt omkring i inn og utland.

 

Oslo

Vi møter henne der hun er i sitt ess; i atelieret på Sagene i Oslo. Omkranset av nydelige bilder i alle kriker og kroker, et ufattbart stort antall pensler, fargepletter og koselig kaos med gamle møbler og gjenstander helt tilbake til barndomshjemmet, lever hun i sitt lille univers. På det lille bordet står blomster hun har fått fra svigermor, kaffe og hjemmebakte, økologiske småkaker. Smilet er der nesten konstant. Hun kjenner seg heldig. Har levd av bildene sine i godt over ti år, og er nå nødt til å flytte over i et større atelier, men beholder sitt «gamle» på Sagene, og ender opp med to lokaler. Hun er ikke så opptatt av å kalle seg kunstner, mer opptatt av hva kunsten gjør. – At kunsten får gehør, betyr mye. Anerkjennelsen, men også det at jeg kan leve av det. At det går rundt på egen maskin. Og den maskinen er meg. Hun smiler igjen. Det skjer ofte. – Jeg har innsett – jo eldre jeg blir – at jeg er ganske positivt skrudd sammen, som menneske. Ikke at jeg higer etter å være blid eller ha det bra på en desperat måte, men jeg har en måte å se verden på som er gledesfylt, innser 44-åringen. Det er utenfor hennes kontroll. – Jeg kan ikke mane det frem. Men jeg har vært i situasjoner – der jeg har undret meg over hvorfor jeg tenker positivt i den situasjonen. Hun har vært sånn siden hun var liten. – Jeg tror det handler litt om at jeg alltid har likt å være i meg selv. Ikke i selvgodhet, men jeg knytter det mer til nysgjerrighet, fordi jeg er nysgjerrig på å utforske min egen måte å være i verden på, men også andres. Jeg er glad i å utforske og gjør det gjennom å være kunstner. Det er mitt livsprosjekt.

Fra gata til Nøtterøy

Men før vi går til kunsten må vi inn på historien som egentlig startet på en trapp utenfor et barnehjem i Bangladesh, og som førte henne til Nøtterøy. – Noen ganger tenker jeg på det som en film jeg har sett, eller en bok jeg har lest. Jeg ble jo født av et menneske jeg aldri har blitt kjent med. Det er et alvor i det, å ikke vite noe om hvorfor jeg ble til. Eller hvordan. Jeg ble bare funnet på en trapp. Det var ikke med noe brev eller noe annet. – Er du nysgjerrig? – Ja, kjempenysgjerrig. Jeg fikk vite det da jeg var fem-seks år. Da begynte jeg å se meg selv utenfra. Så at vi var annerledes enn alle de andre familiene på 70-tallet. Det var ikke noe mangfold utseendemessig, den gangen. Men de store spørsmålene kom ikke før i litt høyere alder. Men jeg hadde foreldre som forklarte ting veldig tydelig. De prøvde ikke å pakke ting inn, eller forklare ting på en annen måte enn det det var. Andre barn kunne riktignok si at «mammaen din er ikke din ekte mor». – Men for meg var hun jo min ekte mor. Men det satte i gang veldig mye undring, og veldig store spørsmål som egentlig var altfor store til at jeg kunne skjønne det.

Eksistensielle ting

Kanskje det var der min fantasiverden begynte, eller ble utviklet. Jeg lurte på hvem jeg var. Jeg så meg i speilet, og tenkte: hvem er hun der. Inni meg var jeg den helt norske personen, men ikke utenpå. Og jeg hadde ikke noe språk på det. Når det er sagt; hjemme på Nøtterøy var barndommen fin. Med mor og far og en tre år eldre storesøster som var adoptert fra Sør-Korea. – Når jeg ser tilbake så har jeg egentlig hatt en veldig fin barndom. Fritt. Vi hadde det gøy. Vi hadde en liten tomt ved siden av huset vi bodde, og for meg var det en eventyrskog. En eventyrverden. Det ble mitt lille univers da jeg var veldig liten. Samtidig kom alvoret inn i livet tidlig. Moren ble alvorlig syk da Gro var seks-sju år. – Vi vokste opp i et hjem der alt var så annerledes, preget av hennes situasjon. Vi måtte ta hensyn, og det var mye fortvilelse i meg. Moren maktet ikke ferier, skoleavslutninger, 17. maitog eller andre støyende begivenheter. – Det er den mørke siden av barndommen som jeg har i meg. Men jeg tenker at jeg hadde trygge foreldre. Ingen krangling eller alkohol. Det var et veldig varmt og kjærlighetsfylt hjem. Vi kunne ikke se på lørdagsunderholdning sammen, slik alle gjorde på 70 – 80 tallet, men vi måtte gjøre andre ting. Vi pratet mye. Vi hadde alltid kaffekos på kvelden, og pratet. Og da måtte vi fortelle mamma om verden der ute. Moren døde da Gro var 27 år. Å se det positive i livet lærte hun av moren. – Hun måtte glede seg over bagateller. Det har gitt meg så mange fine perspektiver. Jeg prøver å se på det sånn. Hva forventer du, og hva sammenligner du deg med. Når er du egentlig helt lykkelig. Du kan alltid sammenligne deg med andre. Du har ansvar for det selv. Og jeg ser på det som en gave at jeg lærte det som barn. Både fra mamma, men også fra pappa. Vi fikk et språk for at de små tingene betyr noe. Godhet er noe jeg tror på, og det kan vi overføre i små handlinger, som kan oppfattes som betydningsløse. Men så er det det som betyr noe. Jeg liker de små stundene. Jeg har alltid vært så gammeldags i måten jeg har sett på ting rundt meg.

Kunsten

Hun har følt seg annerledes og utenforskap, men ikke nødvendigvis på en negativ måte. – Mer på den måten at jeg valgte det litt selv, innser hun. Og det ble også veien inn i kunsten. – Siden jeg ikke kunne identifisere meg med noen utseendemessig søkte jeg inn i kunsten. Jeg identifiserte meg veldig med Ronja Røverdatter, som hadde mørkt langt hår, og som løp i skogen. Og Pippi og andre jenteskikkelser i litteraturen. Jeg begynte å tegne og skrive bøker. Og vi hadde et hus der vi alltid hadde mye materialer liggende, så det var alltid noe jeg lage. Jeg fikk utløp for kreativiteten. Fikk rush av å skape. Jeg kunne sy. Jeg kunne male. Jeg kunne snekre. Mamma og pappa var veldig oppmuntrende på det. Det var som om de skjønte at jeg kunne få det til. Hun stopper opp litt. – Det er leit at mamma ikke har fått se at jeg har fått det til. Drivkraft Joda, hun har fått det til. Kunsten hennes er ettertraktet, og henger i over førti gallerier i landet. Hun vil at Kunsten skal være for alle. Ikke bare for en elite, eller spesielt interesserte. Tilbakemeldingene hun får ukentlig tyder på at hun har lyktes. Fra folk som deler livshistorier, daglige kamper, sorger og gleder i livet, og som på ulikt vis finner trøst, støtte eller livskraft gjennom Gros bilder. – Jeg blir så sterkt berørt noen ganger, innrømmer hun. – Det gjør inntrykk når en 90 åring kjøper et kunstverk for første gang i sitt liv. Eller 20-åringen som bruker alle sine sparepenger på å kjøpe et bilde. – Hva har vært drivkraften din? – Det har blitt mer og mer at jeg synes det er utrolig interessant hva slags reaksjoner jeg kan være med å skape gjennom de tingene jeg lager. Det er på en måte et språk jeg har skapt. Motivene handler ikke om meg. Tematikken handler ikke om meg. Men det handler om oss. Jeg vil forsøke å skape en musikalitet i arbeidene mine, som folk kan gå inn i. Kunsten er et slags frirom også for henne selv. – Jeg fristiller tankene mine. Bort fra fornuften. Bort fra min egen historie. I prosessen så er jeg et helt annet sted. Ikke at jeg flykter fra noe, men i skapelsesprosessen så skjønner jeg ikke helt hva som skjer. Hva jeg driver med. Det er en indre ro, selv om det ikke er fysisk ro. Så sånn sett ser jeg stor verdi i at kunst kan bli brukt til å åpne opp, få en dyp kontakt med følelser.

Levebrød

I dag lever hun tilværelsen akkurat slik hun vil ha den, med kunsten som levebrød, og familieliv med datteren Nomi på 12 og samboeren Håkan Anton Fagerås, som også er kunstner og hans datter Maren på 22 år. Fortsatt er det noen som mener at hun ikke er norsk. Eller som undergraver hennes familierelasjon til adoptivforeldre og adoptivsøster. – Men hva er det egentlig å være familie? Det å være familie handler i bunn og grunn om kjærlighet. Om å åpne opp. Søsteren mina og jeg vet at vi ikke er biologiske søsken, men det å se litt annerledes ut kan få folk til å spørre om de rareste ting. Det skjer mindre og mindre. Og jeg vet ikke om det er det at jeg blir eldre, og har en annen utstråling. Hun vil ikke gå og kjenne på noen takknemlighet heller. – Jeg har ikke valgt denne situasjonen. I likhet med alle barn som er født – så får du den familien du får. Du velger ikke familie og slekt, du blir bare en del av den. Vi har vært heldige med de verdiene vi har med oss hjemmefra. Hvordan starten på livet har påvirket henne, er ikke så lett å si. – Jeg har jo ingenting å sammenligne med. Så jeg bare antar at det har påvirket meg på den måten at jeg har blitt grunnleggende nysgjerrig. Og det handler ikke bare om meg – men det handler om alle mennesker. Det er noe overalt i alle menneskers historie. Og kanskje jeg har fokusert mer på det enn andre. Som en x-faktor. Fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å få vite noe heller. Det er mye i livet vi ikke kan få svar på. Og kanskje jeg er heldig som jobber med kunst. For jeg kan stille de spørsmålene som ikke har noe svar. **

 

 

Intervju i Hjemmet mai 2021. Tekst Marianne Smedby Strand

foto: Gry Traaen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.