Åpningstale fra «Ro meg innover i drømmen»

Kunsthistoriker Mette Torstensen har fulgt mitt kunstnerskap i over femten år og hun har skrevet om arbeidene mine, intervjuet meg i kunst-podkast og i magasinet KUNST, holdt mange åpningstaler og vi har hatt flere kunstsamataler på ulike arrangement og vernissager.

Her er hennes åpningstale fra «Ro meg innover i drømmen» soloutstilling på Oslofjorden Kunstsenter 4/9 2021

Takk, Mette! Du kan lese mer om hennes arbeide her

Kjære Gro og alle dere andre. 

Og igjen – tusen takk for tilliten for å få åpne din tredje utstilling her i Drøbak. Og det er en fryd å få la ordene løpe rundt dine penselstrøk! Hver gang! 

Jeg har vært så heldig å få fulgt din utvikling i over 15 år – fra maskerte menn i en figurativ stil, sjablonger, tekstile installasjoner, flyvende mennesker tatt av vinden, mennesker i ly under en paraply eller en altfor stor sommerfugl, bilder drysset med konfetti, fugleburet din mor fant ro i å se på som syk, barna som kikker inn i verdener vi ikke har tilgang til og barn beskyttet av kokonger og vinger. For hvert år nærmer vi oss noe nytt samtidig som vi befinner oss i den samme verdenen. Jeg husker Kjell Nupen fortalte at han hele livet hadde jobbet med den samme blåtonen og at han i noen tiår var elsket og noen tiår helt uttafor det gode kunstselskap – men han bikket ikke unna, men fortsatte sin vei, sin verden, sitt prosjekt. Og for meg kjennetegner dette kunst som kommer rett fra hjertet, fra det stedet bortenfor, det stedet der farger, bilder, det visuelle overtar for ord og setninger. Dette mellomrommet noen mennesker evner å dykke ned i, enten det er litteratur, dans, dikt eller som deg Gro – maleriet.  

 Denne gangen føler at himmlene dine er ennå større enn før, høyere og kraftigere, månen er tydeligere, som punktet vi navigerer etter og formen vi alle er like og samlet under. Båtene dine er stødigere og tydeligere. Vegetasjonen friskere, strøkene modigere, fargene tryggere – men mest av alt – roen er større – og det midt i et inferno av turkis og ultramarin blå. Vi ror, vi bader og samles i universet under den samme månen. Vi finner lysningen i skogen, og stuper i den samme sen august-elven. Det er som mye av det du har jobbet med i de siste tiårene er samlet her inne i dag.  

Bildet “Du viser vei” handler for meg om tillit, men også en bønn om å kunne lene seg tilbake, la noen overta og vite at det går bra. “La oss gå sammen” mot en mør skog, men også mot et lys, handler også om å nå stole på, strekke frem hånden, ha tillit. Og vite at du ikke er alene, noe som er fundmentet i mye av din søken, føler jeg. 

Og maleriet “Underlig kompass” viser en båt i et hav av turkis og rosa. Den ror uten kanskje et punkt og linje å følge, slik ofte livet er, der kompassnålen noen ganger viser oss de rareste veier før vi igjen kan finne kursen. For noen år siden hadde jeg en oppgave med barn fra Dikemark asylmottak med tittelen: Hvem vil du ha med i båten din gjennom livet? Og i møet med båten som ror deg inn i drømmene, over åpent hav – tenker jeg nettopp på denne oppgaven. Å velge en stødig roer, enten deg selv eller en nær person, og at du selv velger de beste passasjerene, som gjør at den båten blir bra å være i gjennom livet. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dine kvinnenakker, som vi har snakket mye om, men mor-barn motivet er et annet av dine motiver som alltid treffer meg – siden det rød maleriet av en kvinne fra 1920-tallet med en liten jente. Jeg husker du for over ti år siden nettopp jobbet med Mor-temaet. Men fraværet av mor i denne tematikken har kanskje vært like sterkt som mor og barn sammen: det lille barnet, alene, beskyttet av en vinge eller søvnen, har hele veien fulgt deg. På denne utstillingen er det bildet “Den første våren”, som traff meg mest, der livet er symbolisert i melken og brystet og tegninger av grener som minner om blodårene som forener.  

Denne gangen er det naturen som nesten vokser over kvinnen, og hun fremstår som en Maria-figurer, Madonnaen, med Jesus barnet. Fingeren er som hentet fra et maniert renessanseportrett. Men igjen er det denne følelsen, av et sovende barn i armene som er essensen. Vi har alle ligget engang i en mors armer; enten i full kjærlighet og tillit – eller som deg Gro, kun i et ørlite sekund før barnehjemmet overtok – så resten av livet kanskje har dreiet rundt fraværet av denne stunden det første leveåret ditt. 

Jeg tror ikke Maria med jesusbarnet er tilfeldig valgt i bibelen og på flere hundre år med altertavler. Det handler ikke om det religiøse Jesus-barnet, men en universiell følelse, en kjærlighet, som overstrømmer alt. En, følelse vi alle kanskje lengter tilbake til og leter etter gjennom livet. Det er i dette blikket vi former oss selv for første gang, finner vår identitet for å sitere Finn Skårderud. Og kanskje er det dette alle dine mennesker leter litt etter – gutten i lysningen, paret som lener seg inntil hverandre, de roende på vei til en drøm. For som du selv skriver: Kan man savne kjærlighet dersom man aldri har opplevd det? Hva er ekte minner og hva er fortalte minner? Som de tre badende i en lysning som fra en sommer for 80-90 år siden. Vi vet ikke. 

Takk Gro, for at du viser oss disse scenene, der vi kjenner oss igjen et rart sted langt der inne. Takk for dine farger, at du holder på ditt landskap og uttrykk, at du aldri slipper, men fremkaller visjonene nesten 20 timer i døgnet.