Publisert

Iselin Shumba sin åpningstale av utstillingen ‘PUST’, Galleri FineArt 16. Nov 2017

Å PUSTe er det først vi gjør, å PUSTe er det siste vi gjør, å PUSTe er det ærligste vi gjør. For vi har vært der inne i mors liv, mest som et havdyr, men i motsetning til fisken er øynene våre gjenklistra, menneskefosteret ser innover, sinnsyke celler som insister på å bli til liv, som en harpun svever cellene ut mot mamma som kanskje går rundt å føler seg som, ja, en hval. Visste dere at et av verdens største mysterier er at vi ikke vet hvor eller hvordan hvalen parrer seg?

Men tilbake til pusten, eller egentlig så er ikke dette en avsporing, hvalen er like avhengig av pusten som oss mennesker. Det er nettopp pusten som gjør verden største dyr så sårbart, for hele tiden må hvalen til overflaten for å trekke luft. Puster den inn og ut med sine gigantlunger under vann, vil hvalen drukne momentant.

Og vi mennesker har nesten drept hvalen, i vår tid har vi stort sett jaktet hvalen for kjøtt og tran, men før vi mennesker begynte å pumpe olje opp fra havet og sanden var det hvalen som var den største, og første energivirksomheten. Det var hvaloljen som lyste opp byene, hvalolje som dannet byene, det var hvaloljen som styrte verdensbørsen.

Noen ganger er det som ikke er viktig, veldig viktig.. det er det jeg husker når jeg ser på bildene dine Gro.

Som barn er vi forhåpentligvis ikke konfrontert med denne dualiteten, og det er jo kanskje også derfor vi som barn har en årvåken tilhørlighet til verden som mange bruker resten av livet på å lengte tilbake til. Er det jeg holder på med nå viktig?

Dette spørsmålet står og hopper på trampoline i frontallappen hver gang jeg koser meg uten at det var planlagt.

Er det viktig det vi holder på med akkurat nå?

Vi som er samlet her nå?

En kvinnelig maler åpner en utstilling i den nordlige delen av verden…

I natt ble det sist bildet som var i privat eie, av Leonard da Vinchi solgt på auksjon hos Christies i New York, for 450 millioner $, noe som tilsvarer 3,7 milliarder norske kroner. Til sammenligning er det norske oljefondet på 5000 milliarder, men det tok verden veldig mange millioner år å lage denne oljen, da Vinchi kun 500 år, og dette er kun ét av bildene hans, og i tilegg, et av han mest ukjent.

En kvinnelig maler åpner en utstilling i den nordlig delen av verden…

Den kvinnelige anerkjente kunsten er et spedbarn, kvinner har selvsagt fra tidens morgen laget kunst, men de har ytterst sjeldent blitt anerkjent for den. Om fem hundre år er det kanskje et Gro Mukta Holter maleri man ser sprukket og sjeleliggjort av tidens tålmodighet på veggen i Louvre.

Jeg er sikker på at Munch hadde snudd seg i grava om han hadde fått nyss om produksjonskapasiteten din Gro.

Og om hundre år kommer det kanskje til å ligge et Mukta Holter museum vedsidenav det nye Munch museet. Vi vet ikke, men det er gøy å la visjonen vandre fritt. Og når jeg sier alt dette, så er det ikke noe meg og Gro har snakket om på forhånd, det er ene og alene jeg som snakker om hva bildene får meg til å tenker på…..

Eller faktisk tok det lang tid før  jeg klarte å tenke rundt bildene,

litt som om tanken holdt pusten og følelsene fikk blåser fritt, for når jeg lever jeg med inn i bildene dine Gro, så vet jeg stort sett ikke hvor jeg er. Noen viser riktignok spesifikke landskaper, men det er vanskelig å sjeldne et gitt klima. Er vi Norge eller er det enorme piletreet i et helt annet land? Og de fleste bildene har abstrakte omgivelser, man kan være hvor som helst, i et minne, i en drøm, i en fremtid, i seg selv eller andre. Men man er!

Og jeg vil være svulstig og si at øyeblikket vokser og blir større enn oss selv når vi tillater øyeblikket å få folde seg ut, og det er dette personene i bildene dine gjør. Tror jeg. For jeg vet ikke i hvilke øyeblikk de står, men det ser viktig ut, og det ser ut som de i et og samme øyeblikk omfavner og gir slipp. Det ser ut som fryktløse øyeblikk. Noen ganger vanskelig og kanskje vonde, men det ser ut som øyeblikk som er fritatt frykten. Og frykten, den styrer oss mennesker, men ofte er det ikke frykten for utilstrekkelighet som er størst, men frykten for hvor kraftfulle og grenseløse vi faktisk kan være, og når jeg sier grenseløs så tenker jeg på to ting: den mer vanlig tanken om det grenseløse mennesket, at det er helt rått hva vi mennesker kan få til, men også den grenseløse tanken om at vi hører sammen med alt som er her, at kroppene våre er en del av et gigantisk system, kroppene våre som fra først åndedrag jafser til seg fra felleseteren, lufta, også deler vi denne, kobler oss på, ubevist, men med hver inn og utpust, ut i det felles rommet, som plantene jobber døgnet rundt for å forsyne oss fra, en botanisk dans av felles bevissthet, og dette er ikke no new age greier, det er virkeligheten hvert sekund, helt til silketråden av åndedrettet ryker og alle minner

ligger gjemt, der

… heldigvis så husker kunsten for oss, heldigvis kan øyeblikk som er stanset i maling, frihet og farger få lov til å stå stille for å vokse, og bli større enn oss selv. For et bilde begynner der vi ser det, og jeg vet ingenting om hvor det slutter

Tusen Takk Kjære Gro og Gratulerer til deg og alle oss andre som er så heldig å få være her!

Takknemmelig og varme, 

Iselin Shumba 

på åpningen av ‘PUST’, Galleri FineArt 16. Nov 2017