Åpningstalen til Mette Dybwik Torstensen på Oslofjorden kunstsenter 2018

Kunsthistoriker Mette har fulgt meg siden jeg startet med å satse fullt ut på kunsten etter lang Master på Kunsthøyskolen i Oslo og jobbing i gallerier ved siden av. Det er ti år siden nå! Mette har en bred kunstfaglig bakgrunn og hun var tidligere redaktør for magasinet KUNST i en årrekke, bygget opp Sjøholmen kultursenter, som åpner til høsten og hun utvikler nye prosjekter med kunstformidling i et forrykende tempo. Det er en stor ære at Mette har åpnet utstillingen min i Drøbak andre året på rad. TUSEN TAKK, Mette! Se malerier fra utstillingen her

 

 

Kjære Gro og alle sammen

1

Et par lubne, varme barne-armer rundt halsen, og en følelse av at mammahjerte ditt skal eksplodere av kjærlighet. Å sitte i en liten båt mens det lysner i landskapet som omgir deg, og kronbladene fra en annen historie faller ned rundt deg. En syklus i naturen som vi er en del av. En vever jente, der nakken er sårbar, og med skjøre vinger på ryggen. Kan de bære henne? Vil hun klare å bære seg selv gjennom livet? En annen jente har sovnet under månen, beskyttet av vingene, eller er det kronblad som verner om kroppen som ennå ikke kan gå ut i verden alene? En litt eldre jente i en blondkjole er plassert mot en rosa bakgrunn der denne skjøre nakken viser sårbarhet samtidig som hun beskytter seg ved å snu ryggen til oss. Hvem er disse jentene, oss selv? Den lille jenta langt der inne? En mann som bærer månen. En kvinne som skaper ringer i vannet, alene, under månen, introvert, i sin egen reise, men likevel vil ringene skape konsekvenser og møte andres ringer. For alt henger sammen. Landskapene som forsvinner innover foran oss, der elementene møtes i farger, vann og mørke. Vi er i en skog, i en lysning og i et veikryss, på et vann, under en gren, innover i et landskap, i en drøm. Under månen.

2

Dette er utstillingen rundt dere. «Virkeligheten er skapt av den samme materiene som drømmene våre er laget av», skrev Gro om utstillingen til meg. Disse bildene befinner seg i et rom mellom drøm og virkelighet. Et rom Gro fanger på en måte som går rett i hjertet mitt gang på gang så jeg får ståpels 8/10 ganger du poster noe på insta eller face. Sist vi pratet sammen sa du, Gro, at for deg var religion og åndelighet her og nå, det at vi pustet, pratet med andre mennesker, møtet ditt med nye historier. Åndelighet er hverdagen, og du vil gi oss en GPS inn i hverdagsmagien, og slå et slag for den. Å se de små tingene, og drysse litt stjernestøv og konfetti over de skjøre møtene, de stille øyeblikkene, vi alle haster forbi. Å undre oss, som sommerfuglen som lander på hodet til et barn, eller jenta som maler himmelen. Som et par barne-armer rundt halsen, pusten til det sovende barnet, å kikke inn i øynene til den du elsker. Det er klisjer, ja, kanskje til og med sentimental kitch, men det er livets fundament mellom sosiale medier, pendling på 500-bussen til Oslo, fotballtrening og excelark og Netflix.

3

For noen år siden fortalte du, Gro meg, at du så på deg selv like mye som en forsker som en kunstner, på samme måte som mannen din forsker på havet. Jeg tenker at rommet du forsker på er derimot mellom oss mennesker, og rommet mellom menneskene og naturen. Du forsker på følelser, og formidler intuitivt, det å være mor, det å stå i relasjon til en annen partner – men også mer og mer ensomheten i oss alle, der vi til syvende og sist er alene, innerst inne. Og i denne utstillingen føler jeg sterkere enn noen gang at det er ensomheten du vil vi skal bli venn med. Vi fødes alene og vi dør alene. Vi ser verden alene, selv om vi kan dele opplevelsen med andre.

4

Når jeg holder foredrag for voksne om å formidle kunst til barn, trekker jeg alltid frem et av dine bilder, av en gutt som kikker oppover mot universet med en kikkert. Jeg vil vise de voksne at vi kan gi barna et par nye briller å se verden rundt oss med, et par kunstbriller, og verden vil fortone seg på en helt ny måte. Kunsten kan endre ditt blikk utover og rundt deg. Og ikke minst kan du lære deg å bruke kunsten selv som et verktøy og kanal for å uttrykke det som skjer inne i deg. Og dine bilder, Gro, favner begge disse perspektivene; de kan lære deg å se utover og kjenne – og granske deg selv innover. Vi har akkurat begynt å høre fuglene synge ute, og hver vår gjør dette noe med deg, uten at du helt kan sette fingeren på hva. Slik er det å møte dine bilder Gro, de gjør noe med deg, en vakkerhet, en sårbarhet, en følelse, du ikke helt kan forklare, bare antyde, og for meg er dette kunstens viktigste misjon.

5

For 15 å siden gikk Gro ut av Kunst og håndverkskolen. Det har vært en utrolige reise og produksjon, og dette bildet tegnet du av Ella for 8 år siden, det syntes jeg sier alt. Det er lenge siden du, Gro, malte menn med masker, fra et foto fra en nattklubb i Berlin på 1920-tallet, der det var forbudt å se nakne kvinner, men dette ble løst ved at mennene fikk på masker. Det har gått noen år siden du surret DNA baller med silketråd til du fikk senebetennelse, la ut 10-kroners gjenstander i Botanisk hage og spionerte i buskene for å se hva folk gjorde med tingene, eller malte portretter på gaten i Cuba. Du har fortalt historier om Mor i en bok og utstilling, forsket på minner og hukommelse med din kunst, gjort hommager til Munch og skapt både bestikk og puter. Men aller lengst er det siden du fortalte historier til moren din som var for syk til å oppleve verden der ute sammen med deg. Og nå tenker jeg alt er samlet i bildene dine; fortellingene til henne forteller du nå til oss. Den botaniske hagen er ennå med. Jakten på identitet og hvem vi er, er et spørsmål vi alle stiller oss foran en av barna dine. Møte med barnet i oss selv. Akkurat som du måtte lete etter det svaret som et adoptert barn på Nøtterøy som eneste med enn annen hudfarge enn foreldrene dine.

6.

For selv om alt ser så varsomt og harmonisk ut er du rå-modig uten at vi tenker på det. Det er mange uskrevne regler i kunst-Norge. Du viser de litt finger’n. For det første skal ikke samtidskunst være så himla vakkert. Figurative naturalistiske studier alene er også litt på kanten hvis du er en ekte samtidskunstner i Norge. Effekter og dekorelementer er like tabu, og mange farger er fy og tilhører glade amatørmalere som går bananas på en nyoppdaget palett. Landskapet er en farlig genre å touche i et nasjonalromantiske Norge, og jeg tør nesten ikke nevne å male barn, sommerfugler og svevende mennesker – og være kvinne i tillegg. Da har du tråkket i baret hos kunstpolitiet.

7.

Men neida, Gro samler alle disse tabuene og skaper sin helt egen verden. Det abstrakte rommet rundt, der du leker deg, med dine egne effekter og farger, mot den figurative delen som setter deg i en lang tradisjon i kunsthistorien. Helt uortodoks og ikke politisk korrekt, med lysende partikler og virvler av farger. Og alt vitner om suveren teknikk. I grafikken gjør du det vågestykket å gå rett på litosteinen uten forelegg eller klare tegninger, Farge på farge bygges på hverandre, slik man har gjort det i 200 år, men igjen med frihåndstegning i bunn – like sikkert med tusj og blekk på en stein som du gjør den med pastellkritt eller blyant.

Med alle disse fortellingene treffer Gro Mukta Holters billedunivers en nerve i oss alle. En historie vi kanskje kjenner igjen et sted langt der inne i oss. En følelse. Et sted vi lengter til. Jeg må bare si igjen gratulerer med en fantastisk utstilling Gro, og hadde du vært på norske talenter ville du fått gullknappen av meg!